Vasily Andreevich Zhukovsky regnes som en avgrunnleggerne av romantikken i Russland. Denne dikteren satte problemene med den menneskelige indre verden i sentrum for sitt arbeid. Som Belinsky sa om ham, er Zhukovskys fortjeneste uvurderlig - han ga "sjelen og hjertet" fra russisk poesi.
Произведения Жуковского делают акцент на de indre opplevelsene av helten, følelsene og følelsene til en enkel person, noe som førte til det faktum at dikteren trengte å overvinne den høye stavelsen, som ble skrevet av klassikerne, forgjengerne hans. Verket har blitt mer emosjonelt, livlig og formidler forskjellige psykologiske nyanser. Det inkluderer fraseologi og muntlig tale.
Poeten ble født 29. januar 1783 på grensenOryol, Kaluga og Tula provinser, i landsbyen Mishenskoye. Han var den uekte sønn av en velstående grunneier, Athanasius Ivanovich Bunin og en tyrkisk kvinne, som russerne fanget i 1770 under overfallet på Bender.
Den fremtidige dikteren fikk etternavnet fra sitten pårørende, Andrei Ivanovich Zhukovsky, en fattig adelsmann som bodde på godset til Bunin, som adopterte gutten. Dermed slapp han fra status som uekte.
Poeten skrev mye, så dekk detkreativitet i en artikkel er veldig vanskelig. Ikke desto mindre bringer vi oppmerksomheten til hovedverkene fra Zhukovsky (en liste arrangert i kronologisk rekkefølge).
Les mer om hver del nedenfor.
Selv i ungdommen, studerte han ved Noble Boarding School,lokalisert ved Moskva-universitetet, skapte Zhukovsky Vasily Andreevich, hvis verk vi vil analysere, sine første dikt. Hans mest betydningsfulle prestasjoner på den tiden er: diktet "Mai-morgen" og prosaverket "Tanker ved graven", skrevet i 1797. Diktet "May Morning" begynner i klassisismens ånd: "Dawn stiger for hviterussere ...". Naturbildet beskrives abstrakt, idealistisk. Høyt ordforråd ("ansikt"), mytologismer ("Phoebus"), sammensatte epitet ("hviterussere") brukes. Men i de følgende linjene vises en følelse av bitterhet og hjertetap. Verket ender i sentimentalismens ånd: «Livet, min venn, er en avgrunn av tårer og lidelse ...».
Vasily Zhukovsky skrev ofte tidlige verki sjangeren elegi. Karamzin, på den tiden en berømt russisk forfatter, var en venn og lærer av poeten. Det var han som ble betrodd av Zhukovsky til å evaluere et av hans første seriøse verk - elegien "Rural Cemetery", en oversettelse av elegien til Thomas Gray, en engelsk poet. Karamzin godkjente dette verket og sørget for at den reviderte elegien i 1802 ble publisert i Vestnik Evropy, utgiveren som han var på den tiden. Hovedtemaet for verket er meningen med livet, samt menneskets forhold til omverdenen. Elegien er bygget som en refleksjon av poeten, forårsaket av kontemplasjonen av den landlige kirkegården. I dikterens sinn dukker det spontant opp spørsmål som han prøver å svare på. De er forent av en felles idé om livets forgjengelighet og skjebnens omskiftelser. Poeten foretrekker ikke "lykkens fortrolige", men de som jobber hardt for jordens beste.
Litt senere, den første originalenZhukovskys verk, for eksempel elegien "Aften", skrevet i 1806. Selv om dikterens egen håndskrift ennå ikke er ferdig utformet her, er harmonien og musikaliteten i elegiens språk slående. Temaet for "Kvelden" er meningen med livet, hensikten med mennesket. De beste tingene i livet, ifølge dikteren, er kjærlighet og vennskap, naturens skjønnhet. Klassisistiske tradisjoner ble fremdeles sett i denne elegien: mytologismer ("Bacchus", "Zephyr", "Alpin", "Minvana") og slavisme ("nær kysten", "gylden", "oratay", etc.) ble brukt.
Zhukovskys verk for barn åpnes av det første av seks bind av oversettelsen av Cervantes' Don Quixote, som dukket opp i 1804, som også noterer melodisk tale, et livlig russisk språk.
I 1808 Zhukovsky (bare 25 år gammelår) blir sjefredaktør for Vestnik Evropy, Karamzins etterfølger. Samtidig oversetter han mye, skriver eventyr, anmeldelser, dikt, kritiske artikler. I sistnevnte snakker dikteren om romantikk som en ny uavhengig trend i russisk litteratur. Klassisistiske normer er ikke lenger anvendelige for romantikken, den må vurderes fra synspunktet "proporsjonalitet" og "konformitet" av smak, stilistisk kompatibilitet.
Sjangrene til Zhukovskys verk var ikke begrensetelegier. I 1808 ble den første balladen, "Lyudmila", utgitt, som er en fri oversettelse av verket til G. Burger, en tysk poet. Dette verket tar leseren med inn i en ukjent annen verden, skremmende og forlokkende på samme tid. Handlingen tar leseren til middelalderen, perioden med de livlandske krigene på 1500-1600-tallet. Hovedpersonen, Lyudmila, venter på sin elskede fra slagmarken, og uten å vente begynner hun å beklage seg over skjebnen. Moren prøver å roe henne ned og sier at «himmelen er en belønning for de ydmyke, helvete er for opprørske hjerter», og ber om å være lydig mot himmelen. Lyudmila mister imidlertid troen, og helvete blir hennes lodd i stedet for den forventede belønningen.
Verket "Svetlana" (Zhukovsky) er allerede en original ballade, som inkluderte russiske ritualer og tro.
Stemningen i dette arbeidet, i motsetning til"Lyudmila", glad, lys. Elementer av russisk folklore er satt inn i balladen - observante sanger og uttrykk ("smed, smi meg gull og en ny krone", "min skjønnhet", "min venn", "glede, lyset i mine øyne", "rødt lys". ", etc.). Svetlana venter også sin forlovede, men i motsetning til Lyudmila møter hun ham til slutt.
Romantiske verk av Zhukovsky fortsetterskapelsen "Eolisk harpe" (1814). Den kombinerer organisk ballade og lyriske elementer. Belinsky foreslo en analyse av Zhukovskys arbeid, etter hans mening konsentrerer denne balladen "hele meningen, all den velduftende sjarmen til Zhukovskys romantikk." Heltinnen dør ikke, men drar til den andre verdenen, hvor hun endelig forenes med kjæresten sin. Motivet om dualitet gjennomsyrer mange av Zhukovskys velkjente verk, og går gjennom hele hans arbeid.
Den patriotiske krigen i 1812 kunne ikke annet enn å forårsakeet svar i hjertet til dikteren, som kjente henne fra første hånd - Zhukovsky deltok aktivt i fiendtligheter med rang som løytnant, og kjempet for moderlandet. Hendelsene fra den tiden er viet til verket "En sanger i leiren til russiske krigere", der det patriotiske temaet høres spesielt sterkt ut, fordi alt er forbundet med forfatterens personlige opplevelse. Hoveddelen av verket ble skrevet foran, før slaget ved Tarutino. Poeten priser det russiske folkets mot og tapperhet, deres heltemot og fryktløshet i møte med fienden. Karakteristisk her er odisk høytidelighet, sublimt språk, bruken av slavisme som «hær», «vert», «se», «se», «stirret» og andre. Verket ble skrevet i en kombinasjon av jambisk trimeter og jambisk tetrameter, noe som var uvanlig på den tiden, siden oder tidligere utelukkende var skrevet i jambisk tetrameter.
Etter Masha Protasovas død, elskede ogmuse, som dikteren aldri ble forent med i livet, siden jentas mor var imot ekteskapet deres, begynner Zhukovsky å tenke mer og mer på den evige, himmelske, mystiske nyansen og religiøse motiver vises i versene. Verkene blir litt strengere, noen ganger nekter poeten sine favorittstilistiske utskeielser, og til og med rim. Han er overveldet av "et overskudd av uforklarlige følelser", som han prøvde å formidle i diktet "Uforklarlig" (1819):
"Alle uhyrligheten myldrer seg i et enkelt pust;
Og bare stillheten taler tydelig.
På 20-30-tallet.dikteren skaper nye ballader og oversettelser. Han låner plott fra Goethe ("Fiskeren"), Schiller ("Ridderen av Togenburg", "Koppen"), Scott ("Slottet Smeagolm, eller Ivans aften") og andre poeter. Zhukovsky oversetter The Tale of Igor's Campaign, Byron's Prisoner of Chignon (1818-1822), Schiller's Maid of Orleans, og er også glad i Goethe, som han klarte å møte personlig i 1821, da dikteren foretok sin første utenlandsreise.
Zhukovskys siste ballader eroversettelser av diktene "Rustem og Zorab" og "Nal og Damayanti", der han tenker på evigheten. Disse balladene høres veldig moderne ut, fordi de er skrevet på frie vers og berører spennende temaer. Zhukovsky Vasily Andreevich, hvis verk ikke var mindre originale fra dette, låner ofte motiver og temaer fra utenlandske forfattere.
Først i en alder av 58 år, i 1841, fikk dikteren endeligfant en familie ved å gifte seg med Elizabeth Reitern. Men en tid etter ekteskapet ble Elizabeth syk, og familien dro til Tyskland for å forbedre helsen hennes. Her ble Zhukovsky syk, men fortsatte å jobbe.
I 1851 skrev Zhukovsky en elegi"Tsarskoye Selo Swan", som ender med døden til en svane som en gang bodde i Tsarskoye Selo. Dette verket er helt selvbiografisk, allegorisk, men forteller veldig oppriktig om den tragiske skjebnen til dikteren, som overlevde sin tid og seg selv.
Samme år begynte han å diktere (sidenpenn kunne ikke lenger) hans siste dikt "Den vandrende jøde", som var et slags resultat av alt forfatterens arbeid. Dessverre har den forblitt uferdig.
Den 12. april 1852 døde Zhukovsky i den tyske byen Baden-Baden.
Zhukovskys verk kom ut av tidenklassisismen og den litterære bevegelsen på den første tredjedelen av 1800-tallet, besvarte en rekke påtrengende problemstillinger fra den tiden og satte fart på litteraturens utvikling i en ny retning – på en romantisk måte.
