Den moderne verden er multipolærsamfunnet. En slik interstatlig sammenslutning av europeiske land som EU er allment kjent. I analogi med dette samfunnet har afrikanske land opprettet sin egen territoriale enhet - Den afrikanske union.
Organisasjonsdato til nåikke unikt etablert. Verdenssamfunnet anerkjenner 9. juli 2002 som bursdagen til unionen. Medlemmene i foreningen selv anser stiftelsesdatoen for 26. mai 2001. Hvorfor er det et slikt avvik?
Etablering av African Union Ordinanceble vedtatt i september 1999 på et nødmøte for afrikanske statsledere i Libya (i byen Sirte). Året etter godkjente de handlingen om å etablere AU på et toppmøte i byen Lome (Togo) og proklamerte etableringen av unionen. I mai 2001 ratifiserte 51 afrikanske land AU-loven. Slik dukket den første datoen opp.
37. samling av OAU i juli samme år i byenLusaka (hovedstaden i Zambia) godkjente de grunnleggende dokumentene som beskriver lovgivningsgrunnlaget og strukturen til den nye organisasjonen. Det lovpålagte charteret erstattet OAU-charteret, som forble det juridiske grunnlaget for hele overgangsperioden fra AOE til AU (som varer ett år). 9. juli 2002 åpnet AU-toppmøtet for første gang, som ble avholdt i byen Durban (Sør-Afrika). Den valgte president Thabo Mbeki i Sør-Afrika som den første presidenten i Den afrikanske union. Europeerne anser denne datoen som begynnelsen på Den afrikanske unions historie.
African Union er den største organisasjonenstater på det afrikanske kontinentet. Årsakene til forekomsten vokste fra de økonomiske og politiske endringene som skjedde i verden etter dannelsen av den første interstatlige foreningen av afrikanske land.
Etter å ha oppnådd uavhengighet syttenland i Afrika i 1960, kalt "Year of Africa", bestemte hodene deres å handle sammen for å løse de nye problemene. Tilbake i 1963 gikk land sammen i Organisasjonen for afrikansk enhet. De primære målene for den politiske interstatlige foreningen var: beskyttelse av nasjonal uavhengighet og integriteten til staters territorium, utvikling av samarbeid mellom landene i unionen, løsningen av territoriale tvister, samhandling på alle livssfærer og fokus på internasjonalt samarbeid.
Ved begynnelsen av det tjuende århundre, mestde oppsatte målene ble oppnådd. På grunn av hovedendringene i rammen av internasjonalt samarbeid har afrikanske land møtt nye utfordringer. På bakgrunn av OAU ble det besluttet å skape en etterfølger med nye mål. Den nåværende økonomiske situasjonen i Afrika krever et søk etter de nyeste effektive mekanismene for å løse nye problemer.
Den dannede unionen av afrikanske land har utviklet seg oglanserte et økonomisk program NEPAD (i de første bokstavene med det engelske navnet New Partnership for Africa's Development) - "New Partnership for Africa's Development." Programmet innebærer en langsiktig utvikling av stater på grunnlag av integrering seg imellom og likeverdig samarbeid med landene i verdenssamfunnet.
Overgangen til unionen fra prioritering av politiske mål tiløkonomiske fundament, som historien viser, vil ha en gunstig effekt på å løse de eksisterende problemene i afrikanske land. Dette refererer til hovedforskjellen mellom OAU og AC. Økonomisk samhandling mellom stater er planlagt uten forsøk på å endre den nåværende politiske og administrative inndelingen.
Økonomiskintegrering av afrikanske land. Økonomisk og politisk samarbeid, kombinert med styrking av solidaritet på internasjonalt nivå, er rettet mot å nå målet om å beskytte suvereniteten og skape optimale levekår for folkene i Afrika.
For å nå de fastsatte målene,hovedhandlingslinjer, formulert som Den afrikanske unions oppgaver. For det første er utvikling og styrking av integreringen av afrikanske land i den sosioøkonomiske og politiske sfæren. For implementeringen er implementeringen av den andre oppgaven nødvendig: å beskytte interessene til befolkningen på kontinentet, fremme dem til internasjonalt nivå. De to første gir opphav til følgende oppgave, uten at det er umulig å oppfylle de foregående: å sikre freden til alle land på kontinentet og deres sikkerhet. Og den siste oppgaven: å fremme dannelsen av demokratiske institusjoner og beskyttelse av menneskerettighetene.
I dag inkluderer Den afrikanske unionfemtifire stater. Med tanke på at femtifem land og fem ikke-anerkjente og selverklærte stater ligger på det afrikanske kontinentet, så er dette praktisk talt alle afrikanske land. I prinsippet slutter ikke Kongeriket Marokko seg til unionen av afrikanske stater, og forklarer avslaget med den ulovlige beslutningen fra unionen om å slutte seg til Vest-Sahara. Marokko anser dette territoriet som sitt eget.
Land i Den afrikanske union var det ikkesamtidig. De fleste av dem var grunnleggerne av Organization of African Unity i 1963. Etter transformasjonen av OAU flyttet de alle til Den afrikanske union. I 1963, den 25. mai, omfattet unionen landene: Algerie, Benin (til 1975 Dahomey), Burkina Faso (til 1984 Øvre Volta), Burundi, Gabon, Ghana, Guinea, Den demokratiske republikken Kongo, Egypt, Kamerun, Kongo , Cat -d "Ivoire (til 1986 ble det kalt Elfenbenskysten), Madagaskar, Liberia, Mauritania, Mali, Libya, Marokko (forlot unionen i 1984), Niger, Rwanda, Senegal, Uganda, Somalia, Sierra Leone, Togo , Nigeria, Tunisia, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Sudan, Etiopia I desember, den trettende samme år, gikk landet Kenya inn i OAU.
I 1964 gikk Tanzania inn i OAU - 16. januar,Malawi - 13. juli, Zambia - 16. desember. Gambia ble med i oktober 1965, Botswana 31. oktober 1966. 1968 sluttet seg til organisasjonens rekker med ytterligere tre land: Mauritius, Swaziland - 24. september 1968, Ekvatorial-Guinea - 12. oktober. Botswana, Lesotho, Guinea-Bissau ble med i unionen 19. oktober 1973. Og i 1975 ble Angola med - 11. februar Mosambik, Sao Tome og Principe Kapp Verde, Komorene 18. juli. 29. juni 1976 ble Seychellene med i unionen. Djibouti sluttet seg til resten av statene 27. juni 1977, Zimbabwe (landet med fattige millionærer, som det kalles) - i 1980, Vest-Sahara - 22. februar 1982. Nittitallet førte igjen til en økning i antallet medlemmer av Organization of African Unity: Namibia ble medlem i 1990, Eritrea ble medlem 24. mai 1993, og Sør-Afrika ble medlem 6. juni 1994. Den siste staten som fikk medlemskap i Den afrikanske union 28. juli 2011 var Sør-Sudan.
AU inkluderer land som når det gjelder sin sosioøkonomiske utvikling er på ulike utviklingsstadier. La oss karakterisere noen av dem.
Landet Nigeria er ikke dårligere enn andre land i Afrikaførsteplass når det gjelder innbyggertall. Samtidig er den bare på fjortende plass når det gjelder området på territoriet. Siden 2014 har staten blitt den fremste oljeprodusenten på kontinentet.
Guinea-Bissau er et av de fattigste landene i verden,rangerer blant de fem beste. Rike forekomster av olje, bauxitt og fosfater utvikles ikke. Hovedbeskjeftigelsen til befolkningen er fiske og risdyrking.
Landet Senegal er også blant de fattigste. Utviklingen av forekomster av gull, olje, jernmalm og kobber er i gang. Staten overlever på humanitære hjelpemidler fra utlandet.
Kamerun er et land med motsetninger.På den ene siden er det en stat med betydelige oljereserver, som ligger på en ellevte plass blant de oljeproduserende landene i Afrika. Dette gjør at vi kan kalle landet en selvforsynt stat. På den annen side er halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen.
Relevansen av væpnede konflikter mellomland førte til dannelsen av det grunnleggende prinsippet til AU. Transnasjonale selskaper og den lokale eliten er interessert i å få rett til å eie og disponere forekomster av ulike mineraler på territoriet til kontinentets stater. For å forhindre mulige væpnede konflikter ble regelen om anerkjennelse av statsgrensene til medlemmene av unionen, som de etablerte på tidspunktet for deres uavhengighet, vedtatt.
Unionen overtok retten til å gripe direkte inn ianliggender til medlemslandene i organisasjonen, hvis beslutningen tas av to tredjedeler av alle medlemmer av forsamlingen av stats- og regjeringssjefer. En slik beslutning og påfølgende utplassering av AU-troppene er mulig i tilfelle folkemord mot enkeltfolk, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
Det nye prinsippet er at kapitleneregjeringer som kom til makten ulovlig har ikke lov til å jobbe i AU. En rekke sanksjoner er sett for de krenkende landene, alt fra fratakelse av en stemme i forsamlingen og ender med avslutning av økonomisk samhandling. Tiltakene er rettet mot å øke ansvaret til statslederne.
På den internasjonale arenaen holder AU seg til prinsippet om samarbeid og alliansefrihet som er proklamert i De forente nasjoners charter.
Forsamlingen av stats- og regjeringssjefer er innelederen for de høyeste myndighetene i Den afrikanske union og samles en gang i året. Den utøvende makten er dominert av AU-kommisjonen. For valg av formann for AU og leder av AU-kommisjonen avholdes valg en gang i året. En særegen tradisjon har utviklet seg i OAU: lederen av Den afrikanske union er okkupert av statsoverhodet der toppmøtet ble holdt. Myndighetenes struktur forutsetter valget av det panafrikanske parlamentet (UPA).
Den rettslige grenen ledes av Union Court, forsom ble plassert i landet Nigeria. Den afrikanske sentralbanken, det afrikanske pengefondet og den afrikanske investeringsbanken er opprettet for å løse problemer i hele Unionen. Etter behov har forsamlingen rett til å organisere spesialiserte tekniske komiteer for å behandle presserende spørsmål. Slik oppsto en allianse for økonomi, sosialpolitikk og kultur. I 2010 ble det dannet tropper for å erstatte de opprinnelig opprettede regionale multinasjonale troppene.
Den afrikanske unions kommisjon har åttemedlemmer. Det overveldende flertallet av dem (fem av åtte) er kvinner. Forordningen om UPA anbefaler at det innføres to kvinner blant de fem obligatoriske varamedlemmene fra hvert medlemsland i unionen.
Hovedkvarteret og administrasjonen til Den afrikanske union ligger i Etiopia i byen Addis Abeba.
Det tjueførste århundre søker å unngåuforutsette situasjoner, med økende oppmerksomhet til dannelsen og utviklingen av overnasjonale strukturer. I dag blir internasjonale mellomstatlige organisasjoner til sentre for å styre innsatsen for å løse vår tids globale problemer. Integreringen av afrikanske land, som for det meste tilhører kategorien de fattigste, er designet for å forene innsatsen for å eliminere årsakene til fattigdomsstaten.
AS erstatter de to eksisterende før deninternasjonale mellomstatlige organisasjoner: OAU og AEC (African Economic Community). Kjernekraftverket, designet i trettifire år (siden 1976), har ikke vært i stand til å takle de negative effektene av globaliseringen. AU blir bedt om å rette opp situasjonen.
