Ballad i litteratur er en spesiell sjanger forsom er preget av et tydelig plott, lite volum og dramatisk utvikling av fortellingen. Svært ofte brukes et historisk lerret i ballader for å uttrykke hovedbudskapet til forfatteren. Dette skyldes det faktum at denne sjangeren kommer fra folkeeventyr og sagn. Lermontovs ballader er korte og romslige, de overfører øyeblikkelig leseren til den beskrevne tiden og oppmuntrer til dyp empati med heltene.
Dette er hva en ung dikter gjør når han jobber medeier "Ballad" samme år. Han tar handlingen av Schillers verk “Plungeren” og “Hansken” og kombinerer dem. Som andre Lermontov-ballader er denne kort og romslig. Han kutter av alt unødvendig. Hvis Schiller legger stor vekt på beskrivelsen av de bølgende bølgene og bildene av undervannsverdenen, indikerer Lermontov en kamp med elementene gjennom en beskrivelse av heltenes tilstand.
Немного позже поэт обращается к народному arv. Lermontovs ballader “Reed” og “Where is it so agile, the young Jew? ..” er bygd etter det presise opplegget som ble brukt i gamle legender. Først kommer kjærlighet, deretter svik (eller alternativt, kjærlighet blir avvist), dette blir fulgt av altoppslukende sjalusi, og det ender med drap.
Показательно, что и тут Лермонтов, мастерски han har et rim, drukner han ikke sitt geni i grovhet, men med noen få selvsikre og nøyaktige streker skaper det et ferdig bilde der mange detaljer imidlertid forblir som overs. Men dette ødelegger ikke arbeidet. Tvert imot, det gjør det enda mer levende og minneverdig.
Баллады Лермонтова нередко построены на allegorier. Med andre ord presenterer forfatteren abstrakte begreper eller til og med visse historiske figurer ved bruk av bestemte fysiske objekter. For eksempel i balladen "Spore" viser han til bildet av fjellene, som han elsket veldig. Og “To giganter” representerer sammenstøtet mellom Napoleon og keiser Alexander den første.
Poeten var interessert ikke bare i folkeepos, men ogsåmytologi. Noen senere ballader har en konstruksjon som er karakteristisk for tomtenes utvikling av myter. Og her tar forfatteren ikke bare bankete situasjoner eller allerede kjente karakterer. Nei, han viser nettopp til den indre kjernen, til de grunnleggende lovene i sjangeren som fortellingen er bygget opp med.